Beck - The Information

Alt startet med at jeg gikk på Platekompaniet og skulle se gjennom cder. Jeg setter foten min inn, og hører et par kule gitarriff, men bryr meg ikke mye, og går rett til hyllen der den nyeste Damien Rice står. Coveret er fint det, men det er innsiden som teller tenker jeg, og smiler litt for meg selv. Det er da vokalen bryter gjennom den ellers ganske heis-aktige musikken (faktisk heter en sang på albumet "Elevator Music"). Det er nytt, rått og bart. Jeg liker det. Jeg går bort til informasjonen, og spør: "Hva er det dere spiller?" En skallet, piercet mann svarer: "Den nye Beck eller noe." Jeg løper og kjøper.

Og så løper jeg hjem, setter cden i stereoen, og lytter spent. En god låt går over i den andre. Jeg blir frelst, og takker Jesus på stedet fordi han belønner meg med slik fantastisk musikk. Jeg folder hendene mine gudfryktig, men det er ikke for Gud. Eller jo, det er for Gud, men ikke guden i himmelen, nei, det er for Beck. Han er min gud, a genuine god, walking on earth.

Først og fremst må jeg si at allerede før man setter platen inn i stereoen, er man positiv til musikken. Coveret minnet meg om en godterieske/Nintendo-spill fra 90-tallet. Den første sangen innledes med den ganske catchye frasen "One, two - you know what to do!" Resten av cden fortsetter med oppfinnsomme melodier og elementer. Ringring fra telefoner, rap, boogie-lydsnutter og herlige gitarriff stabler seg opp som skriver i en pakke Sunnøve gulost. En fabelaktifantastisorgasmisk plate.

Hør: "Think I'm In Love", "Cellphone's Dead", "No Complains", "Nausea" og "New Round".

- Cheerio,

Alisa.