Film: Marie Antoinette

Nå tenker vel de som har fulgt med på bloggen - oj, flashback. Men akk nei. Nå har jeg faktisk sett filmen og greier. Faktisk sist helg - men nå er jeg syk, så nå har jeg tid til oppdateringer. Det er det som trengs for å få meg i gang med å skrive.

Altså, var jeg og så Marie Antoinette sist lørdag. Jeg kjøpte fashonabelt snop og noe så fancy som Bonaqua "with a delicious hint of raspberry" (jeg er vanligvis den litt mer enkle som greier meg med litt popcorn og vann - men skitt au, det er jo sjeldent jeg gleder meg sånn til en film). Publikumet var blandet. Alt fra det jeg antar var et homofilt par, til tenåringsjenter kledd i forferdelige hårete moonboots til bare godt voksne damer. Og menn. I dress, som jeg tror tok turen fra helgens Statoil-konferanse.

I såfall kickstartet filmen med fresh musikk, "Natural's Not It" av Gang of Four. Og selvsagt fresh brifing av navn på utallige stjernskuespillere. Man merker med en gang den litt vittige, men samtidig harmoniske tonen som henger i luften gjennom hele filmen. Marie Antoinette (Kirsten Dunst) blir utvekslet mellom grensen fra Østerrike til Frankrike, og blir innviet til et hundretalls tåpelige, men oh-so nødvendige ritualer, som påkledningsritualet og matritualet. Vittighetene kommer midlertidig ikke fra Antoinette side, men fra hennes ektemann, Ludvig XVI. Hans problem med intimitet, og det stadige graviditets-presset fra franskmennene, skaper flere hysteriske soveroms-situasjoner mellom Marie og Ludvig (Jason Schwartzman).

For å være helt ærlig, historien er litt dårlig lagt fram og slutten er så altfor brå, men det gjør rett og slett ingenting. Filmen er så ekstravagant filmet, at historien for den slags skyld kunne ha vært skrevet av en tre-åring, og filmen hadde allikevel vært bra nok. Sofia Copolla er bare et geni bak kamera. Spesielt scenene ute i naturen og ved Maries eget tilbaketrukkede slott, hvor alt bare er harmonisk og nydelig. Også scenene der Copolla har lagt til passende, nyskapende indiemusikk til, er flotte. Alt ved filmen er bare så vakkert at øyene mine begynte å renne litt. En real tear-jecker.

Dessuten kan man også si at Kirsten Dunst's tolkning av Marie Antoinette var nær perfeksjon. Hun er energisk og sympatisk, og har en gnist som gjør hele karakteren enda mer spennende. I tillegg klarer hun å skape følelser i en ellers kald karakter. Jason Schwartzman gjør også en god jobb som hysteriske, lubne og følsomme Ludvig XVI. Jeg elsker det, rett og slett. Men siden manuset er litt tynt og fokuset på det visuelle er litt for stort, gir jeg den...[trommevirvel]:

Fem haiketomler opp.